ROMPOESI av Sigve Lauvaas * Side 36-46 (Bok 4-2010)

Munch-ill

Side 36-46

POESI

På denne langsomme vandringen

Hører jeg ordene som lyng og regn

Leker i bratte skråninger,

Danser med hverandre

Luftig og lett.

Tar du meg med over fjellet,

Ser vi stiene, som er nesten gjengrodd,

Og små maur i solsteiken.

Vi holder hverandre som før

Så ingen faller utfor stupet

I morgenskodda.

Nå er det for sent å snu

Og det er ikke langt igjen.

Livet er så kort, og ordene slynger seg

Rundt oss, som huskatter,

Og ber om kjærlighet.

Og snart er vi ved målet,

Og eiendommen blir lagt ut for salg,

Og de etterlatte er reist til Amerika.

Det er vår i Norge, og revene yngler

Og gresshoppene våkner til en ny dag,

Men noen vandrer stadig,

Og tiden ruller som et sirkushjul -

Til strømmen går, og alt blir mørkt.

ORD

Har du sett prærien, gutt,

Og hørt Niagara?

Neste gang må du høre etter ordene

Som holder oss våkne om natten.

Navn som blir født gir håp,

Og vi ser en ny tid - med oppfinnelser.

Men stadig må noen gråte,

Og ondskapen preger jorden.

Vi går med øreklokker og forteller høyt.

Men det vi hører er ikke sant,

Og ordene blir våpen for døve kongehus,

Mens vi trenger ånd og tilgivelse.

37

HIMMEL

Himmelen begynner i mitt rom,

Og i hvert ord jeg skriver er en himmel

Som et frø, som en spire av liv,

Som brød og vin for min sjel.

Og mine barn fryder seg i rommet

Som alltid lyser, som fra en høy trestamme.

Og greinene bøyer seg ned til oss

Og kysser våre liv.

REGN

Jeg elsker regnet som kommer,

Og jeg venter på deg i regnet.

Og fordi du elsker regnet er du min bror.

Regnet gjør meg ren og glad.

Jeg er den vakreste søster i skogen,

Og alle som går forbi, på stien, ser

At jeg har regn i håret.

Det regner små duggdråper i min hatt,

Og lyset glitrer som speil i speil,

Og jeg er forelsket igjen.

DIKT

Dine dikt er priset høyt, men jeg får ikke solgt.

Mine blomster gråter av frykt,

Og ordene stuper som en røre til jorden.

Ta meg inn, sier de vakre og rene av hjertet,

Og ber om varme og lys til kroppen,

Som åpner seg som en tulipan.

Og diktene strekker hals mot oss som leser,

Som små barn, og ammer vårt bryst, -

For de kan ikke bli uten å høre vårt hjerte.

Et dikt har sitt eget rom, målt i farge og lys.

Som et maleri holder det tak i oss, og gir

Av sin skjønnhet og varme, en hånd på veien.

38 

NOE NYTT

Han sa han pleide å skrive inkvisisjonssanger,

Men ble aldri fornøyd, og lukket sine mursteinsgrå øyne

I klosteret, og fingrene ble lagt til rette,

Som til bønn, og klokkene kimte.

Og kroppen var kald i døråpningen, og jeg gikk ut i natten.

Du må forstå, sa han, og holdt øye med prekestolen,

Og prestedrakten, som slett ikke var så ny.

Det er viktig at alt er rent før den siste festen.

Da kunne jeg ikke stå et øyeblikk stille,

Men gikk til de syke, og leste Ordet sent og lenge.

Flere reiste seg opp i sengen, og ble med på vandringen.

Og hver søndag gikk vi fra hus til hus, fra rom til rom,

Og gav de etterlatte frukt og brød.

Og stillheten senket seg over de etterlatte.

Og ingen kom tilbake, og murene ble revet ned.

REDD

Jeg er redd skyggen av trærne

Som strekker seg etter meg på veien.

Jeg er redd fuglene som en ikke kjenner.

Kanskje er det en vandrende bølge etter alle folk

Som vi aldri vet noe om?

Jeg er redd de syngende skyggene

Som aldri kommer frem i lyset.

Jeg er redd flyene som piler på himmelbuen

Og tegner en hvit sommerfugl med hale og fjær.

Jeg er redd det harde bokomslaget

Med dødens skygge hengende over meg.

Mine skuldrer klarer ikke å bære.

Mitt hår vokser ikke ut. Min styrke ligger i ordet

Som samler seg i mitt rom, som lager skygger

Når jeg vandrer, og lyser natt og dag,

Til stillheten holder meg inn til seg

Som sitt eget barn, og alt er nytt.

Jeg er redd de sorte fuglene, og nattens nebb,

Og ringer i vannet, og alle mørke skyer

Som blender utsikten. Men i ordene har jeg trøst,

Og stillheten åpner en ny dør, en ny fødsel.

39

KIRKE

Min kirke har ikke tak

Og rommet er stort

Med plass til uendelig mange barn.

Hvem kan undre seg i denne kirke

Som ikke har noen trapp, intet hvelv,

Bare solnedgang, og mye liv?

Her er et kor som synger,

Og noen flokker seg ved døpefonten,

Andre sitter stille på en stol og ber.

Min kirke strekker seg til evighet.

Men tiden tærer bjelkelag og dør,

Og låsen er tatt ut.

Gull, røkelse og myrra, er intet offer.

Bare hjertet gir frihet på veien

Til forvandling under blå himmel.

ENGLER

Hva er bevis på min tro?

Engler og under og kraft og liv

Taler sitt eget språk.

Jeg ser alle spor, og er utmattet.

Mine øyne har sett i det blå,

Og i drømmer, ved dag og ved natt,

Et herberge med mange rom.

Og jeg kommer snart

Og skal banke på.

Jeg er en pilegrim på vei fra verdens ende,

Til Edens hage med frukt og bær.

Jeg kommer ferdig, med nye toner,

Og setter meg i skyggen av gamle trær

Til vingårdsmannen sier, kom.

  

40 

BERØRING

Jeg står opp før solen

Og legger meg før solen,

Og berører lyset i et vakkert rom

Av liljekonvall og tyttebær.

Jeg siler lys

Og bærer søyler til en mektig kirke.

Jeg taler mange tungemål

Med hånd og munn.

Jeg synger salmer i stille stunder,

Og åpner hjerter til et hellig syn.

Og hvelvet blinker i speil og stjerner.

Jeg kjenner varmen,

Og holder av ditt skaperverk,

Som berører meg til sang og dans,

Mens tiden flyr.

VIND

Vi har ofte motvind på vår vei.

Vi går med faste steg

Mens bølgene reiser seg.

Jorden er rund som himlens hvelving,

Og alle hjerter går for fulle seil,

Mens tiden ruller gjennom oss.

Først senere er vi tilbake, og slår anker,

Og går i land og heiser flagg.

Vi holder oss til fjellet som vi elsker

Mens vinden raser.

Vi er lyng og gras og lauv, en blomst

Som vinden jager, et ord

Som bærer lyset frem.

Ta godt imot mitt barn som søker lykke

Og vandrer i din vind, natt og dag,

Og søker hjem,

Mens månen danser kjærlighet -

Og det er vår på jord.

41  

STJERNER

Jeg så en gang en måne

Og stjerner over gamle hus.

En vase med blomster i rommet

Forteller at noen tar vare på

Vår tilmålte tid.

Vi vet at flammen av et stearinlys

Gjemmer mange soler.

Søsken møtes til avskjed,

Og blomstene i vasen visner

Og gamle hus raser sammen,

Mens stjernene våker.

Trær strekker seg som stjerner,

Og barn gir alt de eier,

Så lyset aldri skal slokne.

SPRÅK

Vi har opplevd en vinternatt før,

Men er usikre på morgendagen.

Det første skritt er å uttale vårt språk,

Erobre verden, jevne ut høydene

Så alle kan se.

Vi mestrer reisen mer og mer,

Helt til vi stuper.

Og vi henger i luften som fugler

Og presser vårt hjerte til å tro

På bedre tider.

I stedet for å seile med skyene, er vi bundet

Til en symmetrisk kule, et rom av krystall

Som forteller våre veier

Og skygger våre bevegelser.

FRUKT

La oss ikke oppholde oss for lenge i ørkensand,

For hvert individ trenger å møtes.

Og den som er sulten kan smake av frukten

Som en gang skal bli til ny vin.

42

VEISKILLE

Vi står alle ved et veiskille,

Og jeg har stått her lenge.

Vi står på valg,

Og mine drømmer er knust.

Likevel er jeg her igjen

Og undrer meg på neste sving.

Om jeg skal gå rett fram

Eller til høyre, til venstre.

Det er ingen skam å snu.

Et veiskille tilbake

Åpner for nye horisonter:

I begynnelsen.

Vi strekker oss langt for våre barn

Og ser til at veien er god,

At ingen går seg vill.

At alle kommer langt.

Vi velger hver dag,

Og våre erfaringer tar vi med

Som material til nye valg,

Til livsboken er ferdig.

FØDSEL

Hele tiden blir vi født,

Og kan sammenlignes med tiden

Som stadig omgir oss og bærer våre speil.

Vi kan kartlegge voksteren, gjentakelsene

Og de små bevegelsene,

Men ingen kan kartlegge opphavet

Og dybdene i horisontens belte.

Men fødselen er ufravikelig,

Og den gjentar seg til stadighet, og setter spor:

Som ord og lys og frø.

Vi er med i en prosess som varer hele livet

Til vinterens kulde overtar

Og reduserer oss til natur og ydmyk poesi

I en annen virkelighet. Og bølgene tar oss med tilbake

Der vinden stadig roper våre navn.

43

POESI

Jeg ser meg ikke tilbake,

Selv om historien forteller,

Selv om noen etterlyser min sjel.

Jeg er frukten av det vakreste,

Rosen i Sion, lyset som aldri dør.

Jeg er kronblad, og evig ung.

Jeg er en fugl. Jeg flyr over havet

Og følger solens øyner

I et håpefullt liv.

Jeg er ved foten av fjellet,

Og ordet blir åpenbart.

Selv min poesi får en egen kraft

Som speiler seg i vinden,

Og jeg er en ydmyk sjel

Som langsomt blir født på ny.

MÅL

Det er logisk at en måler veien,

At våre liv blir skrevet ned.

Vår vinger strekker seg etter fullmånen,

Og vi blir stadig flere.

Presten teller oblater, og vinen blir delt ut,

Og folk blir vekt or søvnen.

Åndelig død, er som en kilde uten vann,

Som ørken uten liv.

Mine hender strekker seg, som ord og frø,

Og mine lepper flommer av glede

I duggfriskt morgenregn.

Lengselen fører til kilden som aldri er tom,

Og fremmede får handle som venner,

Og fattige og rike deler rom for natten.

En engel åpner de knyttede hender

Så alle kan smake det hemmelige brødet

Og alle snakker samme språk igjen i de hellige rom,

Og lyser av skjønnhet og kjærlighet

Som i begynnelsen.  

44          

LANGT BORTE

Vi drømmer om ukjente land.

Langt borte er Håpets havn.

Vi seiler hver dag på en skute av tre

Som eldes og morkner som hus.

Vi går vårt eget løp, og ser

Solen kommer opp og går ned,

Og skogen vokser, eller viskes ut

Av gift og byutvikling, industri.

Vi lever i en pause mellom krig

Og uvær som kan øde liv.

Hver dag er vi på vandring til et sted

Og glemmer at vi hører til.

Vi reklamerer for oss selv

Og går med dress og kjole, hvitt.

Vi reklamerer med vårt språk

Vi farter rundt med fly, og bil og trikk.

Hvor er vi nå? På reise til et sted.

Vår lidenskap er kjærlighet.

Vi elsker, og blir elsket bort som barn.

Og drømmen åpner veien fram.

Ha takk for alt. Velsignet er ditt liv.

Vi møtes snart, og skilles aldri mer.

Hør engletoner fyller rom og sti.

I evighet er du min melodi.

HØST

Høsten er kald med østlig vind.

Noen er ute, noen vil inn.

Jeg sitter og ser i min rute.

Og fjellet er bratt.

Det regner i natt, og ingen kan sove.

Den som jeg elsker er kald, som en vind,

Og reiser med lette fjør.

Mitt hjerte blør,

Og verdensrommet kommer inn.

Og mange der ute roper og spør:

Hvor er vi nå?

45

ROM I ROM

Store ting har skjedd. Et lys

Forvandler mørket,

Rom blir åpenbart,

Og nye rom blir til av dette ene lys.

Gå med varsomhet, og se,

Et fjell har åpnet seg

Og lava renner ut og skaper nytt.

En øy er som et menneske på jord,

Et tre ved kilden.

Og lauvet skal falle ned.

Helt stille kommer nye frø,

Og blomster på vår vei.

Store ting vil skje i tiden vår.

Et ord skal åpne stengte dører

Med sin ånd.

Hvert hjerterom skal få et lys,

Som pant på kjærlighetens vei

Til evighet.

PORTEN

Ord kan ikke åpne porten.

Lys er ikke nok alt.

Nøkkelen til livet er å ta imot

Det unevnelige:

Brødet fra Herrens munn.

Tanken påvirker oss

Og skaper følelsen av liv.

Og hjertet taler samme språk,

I undring over verden.

Ordene lever i oss, og skaper rom.

Ingenting er tilfeldig.

Porten er vid,

Og like ved renner en elv

Gjennom oss.

46 

TIL STEDE

Evnen å være til stede

Har lært meg å se.

Jeg har min oppmerksomhet i rommet

Som er badet av lys.

Angsten forsvinner, og jeg har fred.

Kroppen blir hel,

Og mine følelser åpner sine porer

For min neste, mine søsken.

Til stede med tankestrømmen,

Som omverden ikke ser,

Tar jeg imot krefter

Og det daglige brød.

Jeg er bevisst foreningen med mysteriet,

Det ukjente som åpner seg

Og blir til en blomst

Som aldri visner.

MITT LIV

Klemt mot polisen

Må jeg ta et valg.

Og jeg stuper i rom

Som holder meg fast.

En hånd løfter meg,

Og livet begynner på nytt

I et annet rom.

Og våren kommer inn

Med solvarme og liv.

Jeg er klemt mellom to stoler

Hva jeg skal bli,

Uten språk.

Men lengselen etter å se lys,

Og latteren i gamle ord,

Løftet meg frem på veien

Til utsikt over nye rom

Og nye horisonter.