ROMPOESI av Sigve Lauvaas * Side 26-35 (Bok 4-2010)

Munch-ill

Side 26-35

LYS

Lyset bærer.

Se fuglene på sine vinger.

Det handler om å være til.

Å fylle våre mørke rom

Gir tusen foll.

Vi løfter mer

Når luften siler lys.

Vi vandrer mot Jerusalem

I kjærlighet og tro,

Og synger over alt:

Et barn er født.

SE

Lær meg å se.

La alle våkenetter bli en åpen dør

Til nye land – og bønn om fred.

Lær meg naturens fargeklang

Og kroppens prakt.

La skjønnhet stråle i mitt bryst

Som vin og brød.

La meg få se ditt ansikt.

Løft meg over høye fjell, så jeg kan se.

Hør englesangen.

Udødelige spor blir lys i evighet.

Jeg ser min elskede i drømmen

Og en åpen dør.

LØFT DITT HODE

Vårt indre lyser når vi hviler

I nattens mørke rom.

Vi løfter våre sjeler til Gud,

Og strekker våre hender i nød.

Vi løfter våre øyner mot det evige lys,

Og ser venner og søsken på veien,

Og alle snakker samme språk.

Min elskede skal rope kom

I forvandlingen til evighet.

27

TID

La oss sove i klosteret

Og la metall være metall til en annen tid.

Vi trenger en vei ut til måne og sol,

En glasskuppel for en ny tid.

La oss sove til restene er borte

Og gjørma er spist.

La våren komme med nytt liv.

La oss sove bak klosterets murer

Til vi kan gå fritt

Og kan favne de vingeløse fuglene.

Og alle snakker samme språk

I oppmerksomhet.

SKRIFT

Det er skrevet i fjell, og i våre hjerter,

At vi har løfter som barn.

Og vi hører susing i lyngen,

Og lyset strekker seg som et teppe

På veiene, der vi går.

Og ingen grenser skiller oss mer.

Vi kan møtes med latter og sang

Og favne hverandre.

Vårt liv er skrevet ned i fjellet

Som barn,

Og våre tanker strømmer som elver

Med levende vann.

Vi er løftet over alle fjell, og kan se

Et rom, og en åpen dør.

En mild vind holder oss fast på stien,

Der alle må gå.

Og lyset omgir oss på alle kanter

Til vi er i havn.

REISE

Vår farefulle reise strekker seg over flere år.

Tiden er en synslinje, og universet er som ringer i vannet.

Langsomt beveger vi oss, som en fotograf,

Og lyser av kjærlighet, som etter en ny fødsel.

28

VANN

Kan jeg be om et glass vann i ørkenen?

Mitt øye hviler i dine ord,

At du skal komme igjen.

Og i drømmer er du nær med din munn

Og hvisker hemmeligheter.

Jeg er våken, og må gråte når jeg ser henne,

Og maler med tusen penselstrøk,

Og blir aldri ferdig.

Skjønnheten i øynene,

Atmosfæren som omgav henne med lys

Stråler ennå – tretti ti år etter farvel

I en urolig verden.

Bølge på bølge tar oss med i drømmer.

På en øy i havet er hun blomsten

Som ser alt, og er ulykkelig.

Og tapet gir gjenklang i mitt indre,

Som flammer i tordenskyer og regn.

Jeg er forlatt og herjet,

Men glemmer aldri henne som gav alt

For å redde min sjel.

MIN ELSKEDE

Nå er min elskede reist

Og lyset er borte,

Og pannen hviler i et lukket rom.

Min trøst er å se.

Men ingen kan gi meg lys,

Ingen kan gi meg fred.

Bare denne ene pilegrim

Hadde mesterens ansikt

Og min elskedes skikkelse.

Jorden var kald, og uten lys.

Før du kom inn i mitt hus,

Min elskede, og sang om kjærlighet.

Var livet en ørken.

- Alt er en drøm om å mestre

Den farefulle vei,

Men hjulene ruller, og menneskene

Har ingenting å miste.

Min elskede er lyset i mitt liv,

Og kraften i min ånd.

29

SOMMERFUGL

La meg høre disse vingeslag,

Denne ørkensus.

La meg føle duften av en himmelsol.

En skjønn, forgudet, sommerfugl.

Gjennom natten er du ren og yr.

I kløvereng er du, min venn,

En glad og vakker blå fiol

Fra sommeren i fjor.

Men nå, imellom blomst og lyng,

Er du det kjæreste jeg vet.

En pust fra fjell og ensomhet glir bort

Når du banker på min hjertedør.

La meg se et lite glimt av den du er.

Et eventyr - som streifer hår og kinn,

Og kysser den som møter deg

Med smil og munn. Min sommerfugl.

BYGGE

Hvem bygger de høye hus, de store byer?

Hvem bygger veier, og roper i fjell?

Hvem er min neste i livet,

Som bare tenker på seg selv?

Hvem bygger tiden?

Snart raser det på jorden,

Og jeg hører rop?

Hvem bygger i skyene sin egen karusell?

Jeg svimler bare ved synet,

Og tankene lukker sin munn.

Hvem bygger med meisel den høye mur,

Så ondskapen ikke skal spre seg?

Hvem bygger sitt liv på en kirkegård,

Og venter på ordet?

Alt er en drøm, lepper av stein.

Ingen må se at vi gråter.

Hvem bygger når alle sover, min venn?

Hvem bygger mitt hus?

Jeg vil høyere opp, og favne min elskede.

Jeg vil hjem til morgenrøden.

30

TAL

Tal ikke for lenge

Med noen du ikke har møtt.

Tal ikke i tunger med andre enn vinden.

Hør hva de sier på andre siden:

Lik bølger av storm er vårt liv

Før båten finner en havn.

Tal til de svake og fredløse, små,

I et skjønnere land.

Tal til hjertene om ungdommens lyst,

Og la de favne hverandre.

Snart kommer kulden, og bryter vårt fjell.

Og ilden renner i havet.

Tal før døden det løfterike ord:

At alt skal bli nytt.

Tal drømmer og syner, før døden roper ditt navn,

Og du Moses i sivet.

BARN

Har du fortapt deg i fortapelsen?

Er din menneskesjel forsteinet og blind?

Se nøden er i ditt øye, og velsignelsen er i din munn

Når du velsigner sangen på veien.

Og pilegrimen kan vandre i tro på oppstandelsen,

I håpet som åpner rosen og føder barn.

De varme kildene lokker den rike,

Og kornets åkerjord strekker sin hånd: du er min.

Og alt jeg eier gir jeg til de fattige,

Og jeg bader i befrielse, naken i sol og vind,

Med en lengsel om en hellig rosenkrans,

Et lys som beruser min sjel.

NYTT LIV                                                                

Dette mysteriet åpner mine øyne.

Jeg får en mild besettelse, og reiser meg mot stjerner.

Jeg er tiltenkt et rom på andre siden, og vet

Med min ånd, at tiden er som gress, til oppstandelsen,

Og livet ruller hen som en dørmatte, en solnedgang,

Og blir borte i havet, der alle skyer møtes.

31

ÅPENT LANDSKAP

Jeg stiger inn i åpent landskap.

Dette er mitt nye hjem.

Sesongen er over, og snøen daler.

Månen er min venn.

Bak alt er månen - på min sti,

Et hellig lys.

Jeg går i stillhet til mitt hjem,

Og åpner døren inn.

Jeg ser i speilet øynene som ser,

Og hviler litt.

Jeg stuper i åpent landskap -

Og favner alt.

Her vil jeg bo, her er jeg nå.

Min vandringsstav er delt.

Det første steg er livets vår,

Det andre steg er moden frukt.

Så kommer livets kveld

Med månelys.

STILLE

Natten har kjærlighetens vinger.

Og overalt er en stille kiming,

Som fra tusen stjerneklokker.

Jeg vandrer ensom på slettene

I den stille messeluft.

Og alle strå strekker seg og skjelver,

Og busk og lyng vibrerer

Som en gammel mor med kjærlig hånd

Mot barnet sitt.

Stille kommer nattens summende tone

Inn i min sjel,

Og vannet slår ringer.

Og jeg må skynde meg hjem

Før regnet trommer fra skyene.

Natten forteller ingen noe,

Men alle får vite:

Bak stillheten er åpent landskap,

Et hellig rom med brød og vin.

32

STILLHET

Den som lytter kan høre stillheten

På naken hud.

Stillheten er som et vingeslag,

Som et rom med fylde og lys.

Stillheten er usedvanlig vakker i naturen,

På stier vi sjelden går,

Der åndedrettet puster med gras og lyng

Som en åpen dør.

Den stille knitringen kommer som en vellyd

Og fyller mitt hjerte.

Jeg vandrer stille gjennom landskapet,

Og blir fylt til randen sang

Og nye krefter.

Stillheten fornyer min sjel, som kjærlighet og søvn.

I skogens sus er stillheten min gode venn,

Som gir og gir av sin store rikdom.

Lyden av stillhet er som lyden av sitt eget hjerte.

Den evige puls, med vind og regn og sol

Og vår og høst, varme og kulde,

Tar oss med på vandringen.

Stillheten er vår trøst i sorgen.

Den gir visdom og fornyelse,

Og renser oss, og løfter oss som barn

Inn til sitt bankende hjerte.

SANG

Fins der en sang i skogen

Som ingen kan høre?

Luften er frisk og yr av vår.

Alle mine ord har vinger,

Og løfter seg og smiler

Og tar i alle som lytter.

Ordene åpner seg som juveler

Og stråler med veldig kraft

Inn mot vår nakne hud,

Og synger i det indre rom,

Og vekker oss, så vi husker 

Kjærlighet, Kjærlighet.

33

LODD

Det er vår lodd å tilgi.

Jeg kan ikke velge.

Jeg er en pilegrim,

Et menneskebarn på vandring

Hjemover.

På jorden finnes intet fristed.

Hjertet banker

For å komme videre

Til fremtiden.

Hvor langt kan jeg gå?

Det er min lodd å vente

Til verdens vrede har lagt seg

Og Israel har kommet hjem.

Tilgivelse er en ny makt.

Vi kan møte hverandre

Og åpne nistepakken,

Og ta en rast på veien.

Alene er jeg sammen med Vår Herre,

Og stillheten gir nye krefter.

Ring i klokker for fakkelbærerne,

Og bli med til verdens ende

Med budskapet om fred.

Bedre enn edelt sølv er visdom.

Det er min lodd å samle frukt

Til den store festen.

HØR

Din egen røst er som et kor i skogen.

Under åpen himmel kan du høre

Brus fra tusen stjerner.

Hør din egen stemme i verdens veldige rom,

Og du vil aldri glemme

Hvem som står bak.

Se, himmelens fugler leter etter mat,

Og du hører sulten på lang avstand,

Men bare tilgivelse og tro åpner dører til et nytt liv.

34

BAK VEGGEN

Alt er dekket til med snø og is.

Bak et teppe av dun ligger blomster i le.

Og vannet sildrer i skjulte årer.

Mine tanker er bortenfor alt.

Bak veggen ruller et hjul i natten.

En ny dimensjon i et speil av lys

Tar meg med - i en drøm.

Jeg er Moses som fører sitt folk

Mot det lovede land.

Gjennom ildsøylen ser jeg en mur.

Jerikos murer er tykke – som fjell.

Og jeg vandrer i ørkensand

Til fremtiden nå.

Og alle er smykket av gull.

Bak alt er begynnelsen og veien,

En skål med honning og melk.

Den som drikker får nye øyner,

Den som knuser kan ikke se.

Bak alt er forvandlingen 

Og Paradis i evighet.

Å HØRE

Vi kan kjenne vennskap med hendene,

Høre med ordene,

Føle bølgene i luften.

Vi kan lytte etter spor i rommet

Og se den usynlige nærhet

I spørsmål og tegn.

Og mellom hjertene går en kraft,

En strøm av bølger,

Vakre tanker – som frø og frukt

Av en kjærlig atmosfære.

Og størst av alt er drømmen

Om å høre til i regnbuen,

I tro og håp at vi er elsket i ordet

Kjærlighet, kjærlighet.

35 

BØLGER

Lenge har jeg gått ved stranden.

Nærhet skaper bølger, lys.

Lenge var jeg døv og blind.

Nå ser jeg klart min vei, mitt spor.

Og tiden renner som en foss.

Jeg kjenner krefter i din hånd

Som bærer hele meg.

Jeg lever fritt, og hører til i dette rom

Av ensomhet, forståelse og innsikt, lys.

Og bølgene vil ta meg med.

Jeg reiser høyt i skyer, langt fra folk

Og daler i en gammel by.

Mitt hjem og anker er en dør

Til stillhet - ved et lite vann

Ved Dovrefjell.

MÅNE

Når du har sett vandreren

Og ringer rundt månen,

Da er det ikke lenge til jul.

Og morsmelk og kvinner vet

At alt har sin tid.

Hver årstid ruller frem,

Og barn blir ungdom, voksne, oldinger med stav,

Og alle vet at grenser sprenges,

Gamle skilles til ensomhet og grav.

Men månen stuper til vårt bryst

Og kysser den som ser.

Et par får ringer støpt i gull,

Og vakre barn blir født.

Og vandreren går verden rundt.

En pilegrim har født seg selv.

Med ord og drøm og kjærlighet

Er målet klart, bak neste sving,

I evighet, der alle engler bor.