ROMPOESI av Sigve Lauvaas * Side 2-12 (Bok 4-2010)

Munch-ill

Side 2-12

TANKER

De vil ha tankene mine

I åpne rom.

Om kveldene ligger jeg og ser ut vinduet

Og venter på vinden.

Det blir en kjølig natt

Med sølv og gull.

Og hestene rir i månen,

Og sola rir i melkeveien.

Tankene mine rir i trav over nakne fjell

Til jeg kommer.

NATT

Når veden brenner

Går det mot vår og sommer.

Og nettene blir lange

Som veier mellom nord og sør.

Når det brenner i stjerner

Er det kaldt på jorden et sted,

Og mine rom er åpne.

Det er lettere å komme over grensen

Når huset brenner.

Det er lettere å møte døden

I nattens vulkan,

Når alle lys er slokket.

Som fisken er omsluttet av hav

Er vi omsluttet av kjærlighet.

Og i natten kan vi se bølger av lys,

Som modent korn mot høst.

ORDET

Vinden forteller om ordet som blir fylt av lys og kraft

Og daler som en due over menneskene

Til verden blir renset, og vi kan møte Gud.

3 

FART

Når toget uler

Og menneskenes veier er ferdige

Og det er kveld på jorden,

Da lyser skriften på veggen.

Når tankene tar pause

Og susingen i trærne stilner,

Er det for sent å snu.

Når soløyet smelter i havet

Og menneskene skjelver i blod

Og stjerneteppet er rullet inn,

Da tar bølgene oss med.

Neste stasjon er kjølig,

Men kraften av lys og smil og ord

Holder oss våkne.

Stadig uler toget i det indre rom,

Og kveldene og nettene glir over oss

Som skyer og frostrier

På vei mot nye spor.

ORDENE

I tretoppene er ordene som kongler,

Og fuglenes vingeslag holder oss våkne.

Hakkespetten smir,

Og solstrålene brenner ordene fast.

Fjellene kan ikke flykte

Når stormen kommer,

Og mitt tre kan ikke lyse når alt er forbi.

LIV

Det er så mange mennesker på jorden

I de siste tider.

Det er så mange stier som binder

De levende til de døde.

Rekk meg hånden når du er ferdig.

La meg drikke av brønnen

Som gir evig liv.

4

TANKER

Kan jeg fange dagen?

Kan jeg åpne dører for en ny tid?

Når natten kommer er lyset bak horisonten,

Og mørket er som et garn.

Jeg kjenner pusten av trær,

Og hagen står i blomst.

Men alt er til ingen nytte når tiden rulles inn.

Alt er som tomme ord

Når ingen hører.

LYD AV KLOKKER

Har Gud virkelig sagt

At søvn og latter skal bli til gråt

Og glade drømmer til mareritt?

Hør svalene, og se våren

Med tusen klokker.

Se lys i trær og fjell.

Hør sangen fra De levendes land.

Er det virkelig for sent å snu jernet,

Så natt blir til dag,

Så lyset kan danse som springende fjører i vinden?

Hør lyd av barn som klapper i hendene,

Som rører ved mitt hjerte,

Og tusen klokker som løfter jorden,

Og den som vil får være med.

Frukten er moden, og tusen klokker kimer

For menneskene som kommer

Til en ny verden.

Har Gud virkelig sagt, er tåketale på veien.

Vi trenger lys som trenger igjennom sjel og sinn,

Så vi kan finne sannheten.

Latteren kan binde ondskapen,

Og visdommen kan felle dåren,

Men bare ordet kan gi verden fred.

5 

KRAV

Vi har krav nok,

Og alle krever stadig mer.

Tiden er dekket med krav

Og hjertene fryser.

Kulden strekker seg opp fra byene

Med høye tårn,

Som istapper fra polhavet.

Våre liv er pakket inne –

Som skip.

Vi krever mer av alt

Og kan ikke slukke tørsten

I en verden full av våpen.

Og hjertene fryser fast

Til en ny vår.

SULT

Jeg vil ikke høre, vil ikke se,

Har ikke rom til å ta imot.
La meg være i fred.

Jeg kan ikke hjelpe,

Jeg har ikke tid, har ikke råd.

La de fattige dø.

Jeg kan ikke ta på meg skjebnen

Som fører til ulykke,

Jeg kan ikke vende vinter til vår.

De som vrir seg i sengen og venter på bedre tider,

Og har nok med seg selv,

Kjenner ikke sannheten.

Den sultne er vår bror, de fattige er våre søsken.

Den rike er fattig – som ikke har kjærlighet,

Og vil dø uten krone.

  

6 

GÅTE

Å leve er en gåte,

Å dø er en gåte.

Å vandre mot et mål

Gir fremtid.

Det også er en gåte

At vi møtes igjen.

Ingen kan forstå dybden i ditt verk.

Alt er som en gåte.

Selv lyset er et mysterium,

Og at vi skal være mannskap

På verdens største skip.

Tale og skrift, musikk og sang, er en gåte.

Ja hver dag er en gåte

På et høyere plan.

Led oss, vår los, og før oss i land.

Vi er dine barn.

Det er en gåte at vi ser veien

Når natten uler og kulden jager.

Selv lyset i vårt hjerte er en gåte

Til evig trøst og forvandling.

At kornet blir sådd

Gir brød til nytt liv.

Bare i håp og tro kan vi juble i triumf

Mot Jerusalems murer.

Og det er en gåte at vi får komme inn.

DAG

Hver dag er en utfordring. -

Å stå oppreist på en kald klode

Krever mot og styrke.

Det er en utfordring å leve i en forvirret verden

Med så mange knuste sjeler, med håp

Innkapslet i skjell, og ansikter uten lys.

Hver dag går vi ned for landing

Og tar oss av hverandre som engler,

For vi har et oppdrag:

At ingen skal bli tilbake.

7 

SYNER

Nattlige syner holder meg våken.

Jeg tar imot alt som et speil

Og bildene ligger som lag i min kiste.

Står jeg oppreist, er jeg tynget.

Ligger jeg, blir jeg løftet inn i lyset.

I natten ser jeg det uendelige.

Jeg gjenkjenner mennesker, og møter nye.

Livet smiler gjennom syner,

Og en ny dimensjon åpner seg.

Et vindu til en høyere himmel gir lys,

Og jeg ser engler.

I en hage - rundt et bord 

Ser jeg naboer og kjente i samtale. -

Slike syner gjemmer jeg i mitt hjerte.

Men en dag skal jeg se mer,

Og jeg skal høre den nye sangen.

GAVE

Du skal få en bror, sa mor.

Du skal få en gave:

Moreller og bringebær og rips.

Du skal få en drøm.

Når du sover skal du se lys

Som moden frukt:
epler og pærer, og druer.

Blomster skal pryde din vei

Gjennom hele livet.

Du skal få et navn

Som en krukke med honning:

Rosiner og nøtter.

Dine fingrer skal ta i stjerner

Som renser jorden,

Og luften skal være ren,

Og ondskapen skal ingen kjenne.

Og vandringen til Jerusalem

Har mange rasteplasser,

Før vi tar av som ørnen,

Til det usynlige.

8

JEG SKRIVER

Jeg skriver fra mitt høye hus, fra mitt rom

Med utsikt til en elv.

Mine ord må ut mens det brenner

Og mine tanker er friske.

Hvor er dine innerste rom?

Har du lys i staken?

Hvor er dine innvoller, og ditt hjerte?

Jeg skriver hver dag noen ord som rører seg

På innsiden av teltveggen.

Jeg skriver på heltid og deltid, og hviler

På grønne enger.

Jeg holder ut mine hender i vinden

Og tar imot lys og varme.

Jeg tar imot ord som en gave

Jeg kan gi videre.

RIKDOM

Hele min formue er mine ord

Jeg deler med andre.

Mine orde er som gull, og slott på min vei,

Og du skal få komme inn.

Ordene ligger i hyller og skap.

Jeg dekker mitt hus med ord.

Alt jeg eier har høy verdi,

Og alle kan se i mitt speil.

Min rikdom er vakker.

Jeg holder meg oppreist som trær,

Og finner min rikdom i ordet

Som skaper liv og lys.

Hele veien skal jeg bære perler

Som renner i mine årer,

Som fisk i vann, som korn i verden,

Velsignet av hellige engler.

Jeg blir sterk av rikdommen i kjærlighet,

Og jeg kjenner meg som barn -

Løftet opp til stjerner,

Der arven venter, når jeg ser min elskede.

9

VENTER

Mens vi venter hører vi løgn

Og mister evnen til å skille mellom rett og galt.

Vi blir bundet av andre krefter,

Og vi ser ikke lys.

Våre øyner blir sløvet, og vårt hjerte mister sin styrke.

Våre hender roper i vinden.

Og filmen ruller som en strøm inn i oss.

I vår iver etter fremskritt og miljø

Har vi fått søppel.

Vi klarer ikke se hva som er til vårt beste.

Mens vi venter hører vi ulvene,

Og hjertet blir urolig,

Men vi glemmer forfølgelsen, for det gjelder ikke oss.

Det er på høy tid at vi våkner, at vi vasker huset,

Og ser hverandre ansikt til ansikt.

Og det er viktig å høre etter den evige

Som deler ut brød og vin.

LYS

Uten lys kan vi ikke løfte vårt hode,

Uten himmel kan vi ikke bøye kne.

Hele tiden er vi der ute

Og lengter hjem.

Land etter land blir skyllet i havet,

Men lyset skal bære oss til verdens ende

Og gi svar på alle spørsmål.

Visdom er å kjenne Guds vilje.

Om vi svømmer langt ut, som fisken,

Kan vi høste frukten som gir evig liv.

Lyset setter dype spor i vårt hjerte.

Det er brød for sjelen,

Som manna i ørkensand.

Uten lys, ingen kilde, intet håp,

Bare tomme ord i vinden.

De etterlatte tigger ved dørene,

Og de rike har overflod, og mister alt.

10

SANG

Er det sangen vi hører?

Er det vår egen stemme fra fødselen?

Vår kropp erfarer og gjenskaper

Som i den første tiden.

Vi er ikke steintavler, men navn

Skrevet i våre hjerter.

Er det sus av millioner engler vi hører

På sin reise rundt i verden?

Det er tid for sang når jeg våkner.

Og min elskede åpner dørene

Til det aller helligste.

TRÆR

La skog være skog, og rom være rom.

Alt ble til av intet.

La oss ikke oppholde oss for lenge i skogen,

For vi skal videre.

Våre frø følger vinden, og trær gror -

Gjennomlyst av universet.

Våre trær er stjerner som strekker seg

Over hele verden.

Og frukten er lyset i vårt hjerte

Som skaper liv.

La oss følge i pilegrimen over fjellet.

De evige spor er preget i stillhet,

Og løfter seg i stillhet mot det evige rom.

Vi er i samme båt, og seiler som lauv i vinden

Til en ny dag.

Vi er skygge i ørkenland, med håp

Om en grøderikfrodig vår.

Og høsten skal komme igjen og igjen

Med fremtid og nåde, og fred over skogen,

Til evighetens ansikt lyser klart,

Og døden ikke er mer.   

11

TID

Det tar tid å finne ord.

Det tar tid å leve gjennom alt.

Det går i trapper.

Trinn for trinn kommer en ny tid,

Et nytt ord på veggen.

Kan du lese? Det kommer snart

Et ord som ingen har sett

Fra fjerne himmelstrøk.

Tiden ruller fremover,

Og ørkenstormen tar oss med -

Til gjenkjennelse for hverandre,

Som speil og lys.

Tiden pakker seg inn i alt,

Og vi må åpne og løfte.

Vi må bære evighetens gnist

Så lenge det er dag.

MINNE

Hvem tar oldingen med over grensen

Og levner et minne på jorden?

Hvem er så frisk som ørnen,

Og planter frø ved fossende bekker?

Goethe ligger i graven, men minne lever

Om et hjerte som banket inn i vår tid.

En vismann har skrevet sitt navn,

Og vi har fått del denne gåten, et syn:

At hver tanke skal være et minne,

Et spor inn i en annen planet.

Og oldingen sovnet i fred, og klaget ikke

For sin grenseløse nærhet i sine ord.

Selv i dag kan vi rettferdiggjøre hans minne

Og lese Faust, som en disippel eller bror.

Så lenge tonene gir gjensvar i fjellet,

Så lenge stjernene lyser i natten,

Er åndens kraft er virkekraftig og synlig i oss.

Og vi kan sitte ved samme bord, ved kilden,

Og drikke honning fra mesterens beger,

Og lytte til oldingens hjerte.

12

MITT BARN

Mitt barn, du hører til

I denne pansrede natten.

Du er et landskap i spenning

Og kraft, og lys,

En hilsen til jorden

Som en regnbue som aldri svikter.

Mitt barn er født i dag,

Som en blafrende flamme fra universet,

Som en hjemløs fugl.

Men i natten brytes ildsøylene

Og peker mot veiløse hav

Med rom for alle tankene.

Og ørnen vokter sitt reir

Og spenner sine vinger, og stuper.

Slik blir alle hjem voktet.

Mitt barn hører til blant englene,

Og kommer igjen som en ånd i natten,

Og bærer ord til mitt hjerte.

Jeg favner mitt barn, og gir alt

For fremtiden. Og nytt korn blir plantet

Til en ny høst for hjemløse.

ORD

Jeg hungrer etter ord som holder mål.

Jeg lengter etter søyler i rommet,

Noe å strekke seg etter.

Ord er som løftestein for menneskene.

De blir slipt i elvene, og ved havets kyst.

Og i mitt indre får ordene hvile

Som blomster i naturens bed.

Jeg løfter ordene, og kjenner dybde og vekt.

Jeg elsker å lenke ordene sammen

Til en spire, en liljekonvall.

Og når fjellene hilser om våren, skriver jeg ordene

Som eggperler i en perm.

Ordene lyser langs alle stier, som barn og barnebarn.