ROMPOESI av Sigve Lauvaas * Side 36-46 (Bok 4-2010)

Munch-ill

Side 36-46

POESI

På denne langsomme vandringen

Hører jeg ordene som lyng og regn

Leker i bratte skråninger,

Danser med hverandre

Luftig og lett.

Tar du meg med over fjellet,

Ser vi stiene, som er nesten gjengrodd,

Og små maur i solsteiken.

Vi holder hverandre som før

Så ingen faller utfor stupet

I morgenskodda.

Nå er det for sent å snu

Og det er ikke langt igjen.

Livet er så kort, og ordene slynger seg

Rundt oss, som huskatter,

Og ber om kjærlighet.

Og snart er vi ved målet,

Og eiendommen blir lagt ut for salg,

Og de etterlatte er reist til Amerika.

Det er vår i Norge, og revene yngler

Og gresshoppene våkner til en ny dag,

Men noen vandrer stadig,

Og tiden ruller som et sirkushjul -

Til strømmen går, og alt blir mørkt.

ORD

Har du sett prærien, gutt,

Og hørt Niagara?

Neste gang må du høre etter ordene

Som holder oss våkne om natten.

Navn som blir født gir håp,

Og vi ser en ny tid - med oppfinnelser.

Men stadig må noen gråte,

Og ondskapen preger jorden.

Vi går med øreklokker og forteller høyt.

Men det vi hører er ikke sant,

Og ordene blir våpen for døve kongehus,

Mens vi trenger ånd og tilgivelse.

37

HIMMEL

Himmelen begynner i mitt rom,

Og i hvert ord jeg skriver er en himmel

Som et frø, som en spire av liv,

Som brød og vin for min sjel.

Og mine barn fryder seg i rommet

Som alltid lyser, som fra en høy trestamme.

Og greinene bøyer seg ned til oss

Og kysser våre liv.

REGN

Jeg elsker regnet som kommer,

Og jeg venter på deg i regnet.

Og fordi du elsker regnet er du min bror.

Regnet gjør meg ren og glad.

Jeg er den vakreste søster i skogen,

Og alle som går forbi, på stien, ser

At jeg har regn i håret.

Det regner små duggdråper i min hatt,

Og lyset glitrer som speil i speil,

Og jeg er forelsket igjen.

DIKT

Dine dikt er priset høyt, men jeg får ikke solgt.

Mine blomster gråter av frykt,

Og ordene stuper som en røre til jorden.

Ta meg inn, sier de vakre og rene av hjertet,

Og ber om varme og lys til kroppen,

Som åpner seg som en tulipan.

Og diktene strekker hals mot oss som leser,

Som små barn, og ammer vårt bryst, -

For de kan ikke bli uten å høre vårt hjerte.

Et dikt har sitt eget rom, målt i farge og lys.

Som et maleri holder det tak i oss, og gir

Av sin skjønnhet og varme, en hånd på veien.

38 

NOE NYTT

Han sa han pleide å skrive inkvisisjonssanger,

Men ble aldri fornøyd, og lukket sine mursteinsgrå øyne

I klosteret, og fingrene ble lagt til rette,

Som til bønn, og klokkene kimte.

Og kroppen var kald i døråpningen, og jeg gikk ut i natten.

Du må forstå, sa han, og holdt øye med prekestolen,

Og prestedrakten, som slett ikke var så ny.

Det er viktig at alt er rent før den siste festen.

Da kunne jeg ikke stå et øyeblikk stille,

Men gikk til de syke, og leste Ordet sent og lenge.

Flere reiste seg opp i sengen, og ble med på vandringen.

Og hver søndag gikk vi fra hus til hus, fra rom til rom,

Og gav de etterlatte frukt og brød.

Og stillheten senket seg over de etterlatte.

Og ingen kom tilbake, og murene ble revet ned.

REDD

Jeg er redd skyggen av trærne

Som strekker seg etter meg på veien.

Jeg er redd fuglene som en ikke kjenner.

Kanskje er det en vandrende bølge etter alle folk

Som vi aldri vet noe om?

Jeg er redd de syngende skyggene

Som aldri kommer frem i lyset.

Jeg er redd flyene som piler på himmelbuen

Og tegner en hvit sommerfugl med hale og fjær.

Jeg er redd det harde bokomslaget

Med dødens skygge hengende over meg.

Mine skuldrer klarer ikke å bære.

Mitt hår vokser ikke ut. Min styrke ligger i ordet

Som samler seg i mitt rom, som lager skygger

Når jeg vandrer, og lyser natt og dag,

Til stillheten holder meg inn til seg

Som sitt eget barn, og alt er nytt.

Jeg er redd de sorte fuglene, og nattens nebb,

Og ringer i vannet, og alle mørke skyer

Som blender utsikten. Men i ordene har jeg trøst,

Og stillheten åpner en ny dør, en ny fødsel.

39

KIRKE

Min kirke har ikke tak

Og rommet er stort

Med plass til uendelig mange barn.

Hvem kan undre seg i denne kirke

Som ikke har noen trapp, intet hvelv,

Bare solnedgang, og mye liv?

Her er et kor som synger,

Og noen flokker seg ved døpefonten,

Andre sitter stille på en stol og ber.

Min kirke strekker seg til evighet.

Men tiden tærer bjelkelag og dør,

Og låsen er tatt ut.

Gull, røkelse og myrra, er intet offer.

Bare hjertet gir frihet på veien

Til forvandling under blå himmel.

ENGLER

Hva er bevis på min tro?

Engler og under og kraft og liv

Taler sitt eget språk.

Jeg ser alle spor, og er utmattet.

Mine øyne har sett i det blå,

Og i drømmer, ved dag og ved natt,

Et herberge med mange rom.

Og jeg kommer snart

Og skal banke på.

Jeg er en pilegrim på vei fra verdens ende,

Til Edens hage med frukt og bær.

Jeg kommer ferdig, med nye toner,

Og setter meg i skyggen av gamle trær

Til vingårdsmannen sier, kom.

  

40 

BERØRING

Jeg står opp før solen

Og legger meg før solen,

Og berører lyset i et vakkert rom

Av liljekonvall og tyttebær.

Jeg siler lys

Og bærer søyler til en mektig kirke.

Jeg taler mange tungemål

Med hånd og munn.

Jeg synger salmer i stille stunder,

Og åpner hjerter til et hellig syn.

Og hvelvet blinker i speil og stjerner.

Jeg kjenner varmen,

Og holder av ditt skaperverk,

Som berører meg til sang og dans,

Mens tiden flyr.

VIND

Vi har ofte motvind på vår vei.

Vi går med faste steg

Mens bølgene reiser seg.

Jorden er rund som himlens hvelving,

Og alle hjerter går for fulle seil,

Mens tiden ruller gjennom oss.

Først senere er vi tilbake, og slår anker,

Og går i land og heiser flagg.

Vi holder oss til fjellet som vi elsker

Mens vinden raser.

Vi er lyng og gras og lauv, en blomst

Som vinden jager, et ord

Som bærer lyset frem.

Ta godt imot mitt barn som søker lykke

Og vandrer i din vind, natt og dag,

Og søker hjem,

Mens månen danser kjærlighet -

Og det er vår på jord.

41  

STJERNER

Jeg så en gang en måne

Og stjerner over gamle hus.

En vase med blomster i rommet

Forteller at noen tar vare på

Vår tilmålte tid.

Vi vet at flammen av et stearinlys

Gjemmer mange soler.

Søsken møtes til avskjed,

Og blomstene i vasen visner

Og gamle hus raser sammen,

Mens stjernene våker.

Trær strekker seg som stjerner,

Og barn gir alt de eier,

Så lyset aldri skal slokne.

SPRÅK

Vi har opplevd en vinternatt før,

Men er usikre på morgendagen.

Det første skritt er å uttale vårt språk,

Erobre verden, jevne ut høydene

Så alle kan se.

Vi mestrer reisen mer og mer,

Helt til vi stuper.

Og vi henger i luften som fugler

Og presser vårt hjerte til å tro

På bedre tider.

I stedet for å seile med skyene, er vi bundet

Til en symmetrisk kule, et rom av krystall

Som forteller våre veier

Og skygger våre bevegelser.

FRUKT

La oss ikke oppholde oss for lenge i ørkensand,

For hvert individ trenger å møtes.

Og den som er sulten kan smake av frukten

Som en gang skal bli til ny vin.

42

VEISKILLE

Vi står alle ved et veiskille,

Og jeg har stått her lenge.

Vi står på valg,

Og mine drømmer er knust.

Likevel er jeg her igjen

Og undrer meg på neste sving.

Om jeg skal gå rett fram

Eller til høyre, til venstre.

Det er ingen skam å snu.

Et veiskille tilbake

Åpner for nye horisonter:

I begynnelsen.

Vi strekker oss langt for våre barn

Og ser til at veien er god,

At ingen går seg vill.

At alle kommer langt.

Vi velger hver dag,

Og våre erfaringer tar vi med

Som material til nye valg,

Til livsboken er ferdig.

FØDSEL

Hele tiden blir vi født,

Og kan sammenlignes med tiden

Som stadig omgir oss og bærer våre speil.

Vi kan kartlegge voksteren, gjentakelsene

Og de små bevegelsene,

Men ingen kan kartlegge opphavet

Og dybdene i horisontens belte.

Men fødselen er ufravikelig,

Og den gjentar seg til stadighet, og setter spor:

Som ord og lys og frø.

Vi er med i en prosess som varer hele livet

Til vinterens kulde overtar

Og reduserer oss til natur og ydmyk poesi

I en annen virkelighet. Og bølgene tar oss med tilbake

Der vinden stadig roper våre navn.

43

POESI

Jeg ser meg ikke tilbake,

Selv om historien forteller,

Selv om noen etterlyser min sjel.

Jeg er frukten av det vakreste,

Rosen i Sion, lyset som aldri dør.

Jeg er kronblad, og evig ung.

Jeg er en fugl. Jeg flyr over havet

Og følger solens øyner

I et håpefullt liv.

Jeg er ved foten av fjellet,

Og ordet blir åpenbart.

Selv min poesi får en egen kraft

Som speiler seg i vinden,

Og jeg er en ydmyk sjel

Som langsomt blir født på ny.

MÅL

Det er logisk at en måler veien,

At våre liv blir skrevet ned.

Vår vinger strekker seg etter fullmånen,

Og vi blir stadig flere.

Presten teller oblater, og vinen blir delt ut,

Og folk blir vekt or søvnen.

Åndelig død, er som en kilde uten vann,

Som ørken uten liv.

Mine hender strekker seg, som ord og frø,

Og mine lepper flommer av glede

I duggfriskt morgenregn.

Lengselen fører til kilden som aldri er tom,

Og fremmede får handle som venner,

Og fattige og rike deler rom for natten.

En engel åpner de knyttede hender

Så alle kan smake det hemmelige brødet

Og alle snakker samme språk igjen i de hellige rom,

Og lyser av skjønnhet og kjærlighet

Som i begynnelsen.  

44          

LANGT BORTE

Vi drømmer om ukjente land.

Langt borte er Håpets havn.

Vi seiler hver dag på en skute av tre

Som eldes og morkner som hus.

Vi går vårt eget løp, og ser

Solen kommer opp og går ned,

Og skogen vokser, eller viskes ut

Av gift og byutvikling, industri.

Vi lever i en pause mellom krig

Og uvær som kan øde liv.

Hver dag er vi på vandring til et sted

Og glemmer at vi hører til.

Vi reklamerer for oss selv

Og går med dress og kjole, hvitt.

Vi reklamerer med vårt språk

Vi farter rundt med fly, og bil og trikk.

Hvor er vi nå? På reise til et sted.

Vår lidenskap er kjærlighet.

Vi elsker, og blir elsket bort som barn.

Og drømmen åpner veien fram.

Ha takk for alt. Velsignet er ditt liv.

Vi møtes snart, og skilles aldri mer.

Hør engletoner fyller rom og sti.

I evighet er du min melodi.

HØST

Høsten er kald med østlig vind.

Noen er ute, noen vil inn.

Jeg sitter og ser i min rute.

Og fjellet er bratt.

Det regner i natt, og ingen kan sove.

Den som jeg elsker er kald, som en vind,

Og reiser med lette fjør.

Mitt hjerte blør,

Og verdensrommet kommer inn.

Og mange der ute roper og spør:

Hvor er vi nå?

45

ROM I ROM

Store ting har skjedd. Et lys

Forvandler mørket,

Rom blir åpenbart,

Og nye rom blir til av dette ene lys.

Gå med varsomhet, og se,

Et fjell har åpnet seg

Og lava renner ut og skaper nytt.

En øy er som et menneske på jord,

Et tre ved kilden.

Og lauvet skal falle ned.

Helt stille kommer nye frø,

Og blomster på vår vei.

Store ting vil skje i tiden vår.

Et ord skal åpne stengte dører

Med sin ånd.

Hvert hjerterom skal få et lys,

Som pant på kjærlighetens vei

Til evighet.

PORTEN

Ord kan ikke åpne porten.

Lys er ikke nok alt.

Nøkkelen til livet er å ta imot

Det unevnelige:

Brødet fra Herrens munn.

Tanken påvirker oss

Og skaper følelsen av liv.

Og hjertet taler samme språk,

I undring over verden.

Ordene lever i oss, og skaper rom.

Ingenting er tilfeldig.

Porten er vid,

Og like ved renner en elv

Gjennom oss.

46 

TIL STEDE

Evnen å være til stede

Har lært meg å se.

Jeg har min oppmerksomhet i rommet

Som er badet av lys.

Angsten forsvinner, og jeg har fred.

Kroppen blir hel,

Og mine følelser åpner sine porer

For min neste, mine søsken.

Til stede med tankestrømmen,

Som omverden ikke ser,

Tar jeg imot krefter

Og det daglige brød.

Jeg er bevisst foreningen med mysteriet,

Det ukjente som åpner seg

Og blir til en blomst

Som aldri visner.

MITT LIV

Klemt mot polisen

Må jeg ta et valg.

Og jeg stuper i rom

Som holder meg fast.

En hånd løfter meg,

Og livet begynner på nytt

I et annet rom.

Og våren kommer inn

Med solvarme og liv.

Jeg er klemt mellom to stoler

Hva jeg skal bli,

Uten språk.

Men lengselen etter å se lys,

Og latteren i gamle ord,

Løftet meg frem på veien

Til utsikt over nye rom

Og nye horisonter.

ROMPOESI av Sigve Lauvaas * Side 26-35 (Bok 4-2010)

Munch-ill

Side 26-35

LYS

Lyset bærer.

Se fuglene på sine vinger.

Det handler om å være til.

Å fylle våre mørke rom

Gir tusen foll.

Vi løfter mer

Når luften siler lys.

Vi vandrer mot Jerusalem

I kjærlighet og tro,

Og synger over alt:

Et barn er født.

SE

Lær meg å se.

La alle våkenetter bli en åpen dør

Til nye land – og bønn om fred.

Lær meg naturens fargeklang

Og kroppens prakt.

La skjønnhet stråle i mitt bryst

Som vin og brød.

La meg få se ditt ansikt.

Løft meg over høye fjell, så jeg kan se.

Hør englesangen.

Udødelige spor blir lys i evighet.

Jeg ser min elskede i drømmen

Og en åpen dør.

LØFT DITT HODE

Vårt indre lyser når vi hviler

I nattens mørke rom.

Vi løfter våre sjeler til Gud,

Og strekker våre hender i nød.

Vi løfter våre øyner mot det evige lys,

Og ser venner og søsken på veien,

Og alle snakker samme språk.

Min elskede skal rope kom

I forvandlingen til evighet.

27

TID

La oss sove i klosteret

Og la metall være metall til en annen tid.

Vi trenger en vei ut til måne og sol,

En glasskuppel for en ny tid.

La oss sove til restene er borte

Og gjørma er spist.

La våren komme med nytt liv.

La oss sove bak klosterets murer

Til vi kan gå fritt

Og kan favne de vingeløse fuglene.

Og alle snakker samme språk

I oppmerksomhet.

SKRIFT

Det er skrevet i fjell, og i våre hjerter,

At vi har løfter som barn.

Og vi hører susing i lyngen,

Og lyset strekker seg som et teppe

På veiene, der vi går.

Og ingen grenser skiller oss mer.

Vi kan møtes med latter og sang

Og favne hverandre.

Vårt liv er skrevet ned i fjellet

Som barn,

Og våre tanker strømmer som elver

Med levende vann.

Vi er løftet over alle fjell, og kan se

Et rom, og en åpen dør.

En mild vind holder oss fast på stien,

Der alle må gå.

Og lyset omgir oss på alle kanter

Til vi er i havn.

REISE

Vår farefulle reise strekker seg over flere år.

Tiden er en synslinje, og universet er som ringer i vannet.

Langsomt beveger vi oss, som en fotograf,

Og lyser av kjærlighet, som etter en ny fødsel.

28

VANN

Kan jeg be om et glass vann i ørkenen?

Mitt øye hviler i dine ord,

At du skal komme igjen.

Og i drømmer er du nær med din munn

Og hvisker hemmeligheter.

Jeg er våken, og må gråte når jeg ser henne,

Og maler med tusen penselstrøk,

Og blir aldri ferdig.

Skjønnheten i øynene,

Atmosfæren som omgav henne med lys

Stråler ennå – tretti ti år etter farvel

I en urolig verden.

Bølge på bølge tar oss med i drømmer.

På en øy i havet er hun blomsten

Som ser alt, og er ulykkelig.

Og tapet gir gjenklang i mitt indre,

Som flammer i tordenskyer og regn.

Jeg er forlatt og herjet,

Men glemmer aldri henne som gav alt

For å redde min sjel.

MIN ELSKEDE

Nå er min elskede reist

Og lyset er borte,

Og pannen hviler i et lukket rom.

Min trøst er å se.

Men ingen kan gi meg lys,

Ingen kan gi meg fred.

Bare denne ene pilegrim

Hadde mesterens ansikt

Og min elskedes skikkelse.

Jorden var kald, og uten lys.

Før du kom inn i mitt hus,

Min elskede, og sang om kjærlighet.

Var livet en ørken.

- Alt er en drøm om å mestre

Den farefulle vei,

Men hjulene ruller, og menneskene

Har ingenting å miste.

Min elskede er lyset i mitt liv,

Og kraften i min ånd.

29

SOMMERFUGL

La meg høre disse vingeslag,

Denne ørkensus.

La meg føle duften av en himmelsol.

En skjønn, forgudet, sommerfugl.

Gjennom natten er du ren og yr.

I kløvereng er du, min venn,

En glad og vakker blå fiol

Fra sommeren i fjor.

Men nå, imellom blomst og lyng,

Er du det kjæreste jeg vet.

En pust fra fjell og ensomhet glir bort

Når du banker på min hjertedør.

La meg se et lite glimt av den du er.

Et eventyr - som streifer hår og kinn,

Og kysser den som møter deg

Med smil og munn. Min sommerfugl.

BYGGE

Hvem bygger de høye hus, de store byer?

Hvem bygger veier, og roper i fjell?

Hvem er min neste i livet,

Som bare tenker på seg selv?

Hvem bygger tiden?

Snart raser det på jorden,

Og jeg hører rop?

Hvem bygger i skyene sin egen karusell?

Jeg svimler bare ved synet,

Og tankene lukker sin munn.

Hvem bygger med meisel den høye mur,

Så ondskapen ikke skal spre seg?

Hvem bygger sitt liv på en kirkegård,

Og venter på ordet?

Alt er en drøm, lepper av stein.

Ingen må se at vi gråter.

Hvem bygger når alle sover, min venn?

Hvem bygger mitt hus?

Jeg vil høyere opp, og favne min elskede.

Jeg vil hjem til morgenrøden.

30

TAL

Tal ikke for lenge

Med noen du ikke har møtt.

Tal ikke i tunger med andre enn vinden.

Hør hva de sier på andre siden:

Lik bølger av storm er vårt liv

Før båten finner en havn.

Tal til de svake og fredløse, små,

I et skjønnere land.

Tal til hjertene om ungdommens lyst,

Og la de favne hverandre.

Snart kommer kulden, og bryter vårt fjell.

Og ilden renner i havet.

Tal før døden det løfterike ord:

At alt skal bli nytt.

Tal drømmer og syner, før døden roper ditt navn,

Og du Moses i sivet.

BARN

Har du fortapt deg i fortapelsen?

Er din menneskesjel forsteinet og blind?

Se nøden er i ditt øye, og velsignelsen er i din munn

Når du velsigner sangen på veien.

Og pilegrimen kan vandre i tro på oppstandelsen,

I håpet som åpner rosen og føder barn.

De varme kildene lokker den rike,

Og kornets åkerjord strekker sin hånd: du er min.

Og alt jeg eier gir jeg til de fattige,

Og jeg bader i befrielse, naken i sol og vind,

Med en lengsel om en hellig rosenkrans,

Et lys som beruser min sjel.

NYTT LIV                                                                

Dette mysteriet åpner mine øyne.

Jeg får en mild besettelse, og reiser meg mot stjerner.

Jeg er tiltenkt et rom på andre siden, og vet

Med min ånd, at tiden er som gress, til oppstandelsen,

Og livet ruller hen som en dørmatte, en solnedgang,

Og blir borte i havet, der alle skyer møtes.

31

ÅPENT LANDSKAP

Jeg stiger inn i åpent landskap.

Dette er mitt nye hjem.

Sesongen er over, og snøen daler.

Månen er min venn.

Bak alt er månen - på min sti,

Et hellig lys.

Jeg går i stillhet til mitt hjem,

Og åpner døren inn.

Jeg ser i speilet øynene som ser,

Og hviler litt.

Jeg stuper i åpent landskap -

Og favner alt.

Her vil jeg bo, her er jeg nå.

Min vandringsstav er delt.

Det første steg er livets vår,

Det andre steg er moden frukt.

Så kommer livets kveld

Med månelys.

STILLE

Natten har kjærlighetens vinger.

Og overalt er en stille kiming,

Som fra tusen stjerneklokker.

Jeg vandrer ensom på slettene

I den stille messeluft.

Og alle strå strekker seg og skjelver,

Og busk og lyng vibrerer

Som en gammel mor med kjærlig hånd

Mot barnet sitt.

Stille kommer nattens summende tone

Inn i min sjel,

Og vannet slår ringer.

Og jeg må skynde meg hjem

Før regnet trommer fra skyene.

Natten forteller ingen noe,

Men alle får vite:

Bak stillheten er åpent landskap,

Et hellig rom med brød og vin.

32

STILLHET

Den som lytter kan høre stillheten

På naken hud.

Stillheten er som et vingeslag,

Som et rom med fylde og lys.

Stillheten er usedvanlig vakker i naturen,

På stier vi sjelden går,

Der åndedrettet puster med gras og lyng

Som en åpen dør.

Den stille knitringen kommer som en vellyd

Og fyller mitt hjerte.

Jeg vandrer stille gjennom landskapet,

Og blir fylt til randen sang

Og nye krefter.

Stillheten fornyer min sjel, som kjærlighet og søvn.

I skogens sus er stillheten min gode venn,

Som gir og gir av sin store rikdom.

Lyden av stillhet er som lyden av sitt eget hjerte.

Den evige puls, med vind og regn og sol

Og vår og høst, varme og kulde,

Tar oss med på vandringen.

Stillheten er vår trøst i sorgen.

Den gir visdom og fornyelse,

Og renser oss, og løfter oss som barn

Inn til sitt bankende hjerte.

SANG

Fins der en sang i skogen

Som ingen kan høre?

Luften er frisk og yr av vår.

Alle mine ord har vinger,

Og løfter seg og smiler

Og tar i alle som lytter.

Ordene åpner seg som juveler

Og stråler med veldig kraft

Inn mot vår nakne hud,

Og synger i det indre rom,

Og vekker oss, så vi husker 

Kjærlighet, Kjærlighet.

33

LODD

Det er vår lodd å tilgi.

Jeg kan ikke velge.

Jeg er en pilegrim,

Et menneskebarn på vandring

Hjemover.

På jorden finnes intet fristed.

Hjertet banker

For å komme videre

Til fremtiden.

Hvor langt kan jeg gå?

Det er min lodd å vente

Til verdens vrede har lagt seg

Og Israel har kommet hjem.

Tilgivelse er en ny makt.

Vi kan møte hverandre

Og åpne nistepakken,

Og ta en rast på veien.

Alene er jeg sammen med Vår Herre,

Og stillheten gir nye krefter.

Ring i klokker for fakkelbærerne,

Og bli med til verdens ende

Med budskapet om fred.

Bedre enn edelt sølv er visdom.

Det er min lodd å samle frukt

Til den store festen.

HØR

Din egen røst er som et kor i skogen.

Under åpen himmel kan du høre

Brus fra tusen stjerner.

Hør din egen stemme i verdens veldige rom,

Og du vil aldri glemme

Hvem som står bak.

Se, himmelens fugler leter etter mat,

Og du hører sulten på lang avstand,

Men bare tilgivelse og tro åpner dører til et nytt liv.

34

BAK VEGGEN

Alt er dekket til med snø og is.

Bak et teppe av dun ligger blomster i le.

Og vannet sildrer i skjulte årer.

Mine tanker er bortenfor alt.

Bak veggen ruller et hjul i natten.

En ny dimensjon i et speil av lys

Tar meg med - i en drøm.

Jeg er Moses som fører sitt folk

Mot det lovede land.

Gjennom ildsøylen ser jeg en mur.

Jerikos murer er tykke – som fjell.

Og jeg vandrer i ørkensand

Til fremtiden nå.

Og alle er smykket av gull.

Bak alt er begynnelsen og veien,

En skål med honning og melk.

Den som drikker får nye øyner,

Den som knuser kan ikke se.

Bak alt er forvandlingen 

Og Paradis i evighet.

Å HØRE

Vi kan kjenne vennskap med hendene,

Høre med ordene,

Føle bølgene i luften.

Vi kan lytte etter spor i rommet

Og se den usynlige nærhet

I spørsmål og tegn.

Og mellom hjertene går en kraft,

En strøm av bølger,

Vakre tanker – som frø og frukt

Av en kjærlig atmosfære.

Og størst av alt er drømmen

Om å høre til i regnbuen,

I tro og håp at vi er elsket i ordet

Kjærlighet, kjærlighet.

35 

BØLGER

Lenge har jeg gått ved stranden.

Nærhet skaper bølger, lys.

Lenge var jeg døv og blind.

Nå ser jeg klart min vei, mitt spor.

Og tiden renner som en foss.

Jeg kjenner krefter i din hånd

Som bærer hele meg.

Jeg lever fritt, og hører til i dette rom

Av ensomhet, forståelse og innsikt, lys.

Og bølgene vil ta meg med.

Jeg reiser høyt i skyer, langt fra folk

Og daler i en gammel by.

Mitt hjem og anker er en dør

Til stillhet - ved et lite vann

Ved Dovrefjell.

MÅNE

Når du har sett vandreren

Og ringer rundt månen,

Da er det ikke lenge til jul.

Og morsmelk og kvinner vet

At alt har sin tid.

Hver årstid ruller frem,

Og barn blir ungdom, voksne, oldinger med stav,

Og alle vet at grenser sprenges,

Gamle skilles til ensomhet og grav.

Men månen stuper til vårt bryst

Og kysser den som ser.

Et par får ringer støpt i gull,

Og vakre barn blir født.

Og vandreren går verden rundt.

En pilegrim har født seg selv.

Med ord og drøm og kjærlighet

Er målet klart, bak neste sving,

I evighet, der alle engler bor.